Endelig tilbake i Norge

Det var godt å komme til hytta på Vaset igjen. 

Tur til Jørungilknappen 1701 moh. Flott tur i nydelig vær.

På toppen. Jotunheimen med Hurrungane i bakgrunnen.

På vei nedover igjen.

Denne gang ble det multefangst også!

Andrea trodde kua skulle til å reise seg...

Flott sykkeltur der Valdresrittet arrangeres hvert år. 

Og da var ferien over for denne gang. Ha det bra hytta vår! Vi kommer snart tilbake. 

Farvel Kaskazi

Nå sitter vi ved flystripa i Ukunda, og venter på flyet til Nairobi. Det var litt vemodig å reise, særlig for Andrea, som måtte si ha det til Edda og Gyda, de to store grand danois'ene som bodde der. 

Etter en humpete taxitur, sitter vi nå her i den spartanske avgangshallen. Håper flyene er i bedre stand enn bygningene rundt. 

Endelig trygt nede på bakken igjen etter en humpete flytur med Air Kenya. Jeg var livredd. Da vi skulle lande ble det opplyst at radaren på Wilson AirPort var ute av drift, så flyveren måtte lande manuelt. Litt ekkelt. Godt det ikke var tåke. 

Siden vi har noen timer til neste flight, rekker vi en tur innom Karen Blixen Museum. 

Det var interessant å ha vært der. K. Blixen er/var kjent her i Nairobi. Flott sted.

Kontrastene er store her. På vei til flyplassen kjørte vi igjennom Kibera-slummen. Afrikas største slumområde, der det bor 700 000. 

Sitter nå ved gate 14 og venter på ombordstigning på flyet som skal til Doha. Nå begynner vi å lengte hjem. Skal bli godt å trekke inn den friske norske luften igjen.

Ankommet Doha. Flyet til Oslo flyr om 3 timer. Håper vi klarer å få litt søvn på flyet. 

På søndagsshopping i Msambwesi

På søndager er det stort marked i Msambwesi, den nærmeste landsbyen. Da kommer butikkeiere fra områdene rundt for å by frem sine varer. Alt foregår utendørs så klart, og det meste legges på bakken. Mye kan derfor se temmelig brukt ut, men det har bare blitt skittent etter flere opp/nedpakkinger og den rødfargede sanden. Der er veldig mye klær, fargerike klær som for eksempel kanga som er et tøystykke som surres rundt midjen eller overkroppen.

Radioer og lommelykter er det i hopetall, og så har vi isenkramen. En selger legger ut sin presenning med diverse jernvarer. Hakker uten skaft, for skaft kan du lage selv eller ha fra før, sykkeldeler, kniver, og en boks med gamle skruer. Er det noe disse kan så er det å resirkulere, og da i den forstand at ting brukes på nytt. Ikke som oss som kaster f.eks. en sykkel som så blir smeltet om. Nei, her brukes ting om igjen.

Syklende her er en studie i seg selv. De ser veldig gamle og primitive ut, og har neppe fungerende bremser, men du skal ikke undervurdere hva man kan få fraktet på en sykkel.

En vesentlig ting for oss når vi går på marked er at de ikke er aggressive selgere. Du kan se, prøve og gå videre. Ikke noe masing slik det er lengre nord i Afrika. Vennlige folk som håper du vil kjøpe uten å mase.

I går ettermiddag kom det også noen lokale selgere utenfor porten her på Kaskazi. Avtalen var kl 17, men allerede en time før var butikken åpen og de ventet. Det er lite turister for øyeblikket, så salget er trått. Andrea og Frida var oppsatt på at vi skulle kjøpe litt av alle sammen, så det gjorde vi da. I og for seg fine ting til en billig penge. Pruting er obligatorisk, selv om man kanskje kan føle seg litt sjofel. Men det er slik det er her, så "When in Rome, do as the Romans.

Bildet over er fra handlegaten i Diani, nærmeste by med noen hundre tusen innbyggere.

Sykkeltur i Msambwesis omegn

Det er 6 sykler her på stedet, så vi har hatt noen sykkelturer i området. Noen ganger har Omari vært guide, men jeg har også hatt turer uten guide. Nesten alle hilser og sier "jambo" når vi passerer. Særlig små barn synes det er moro ser det ut til. De håper kanskje å få ett sukkertøy, hvilket vi også har hatt med oss noen ganger.

Syklene er av kinesisk opprinnelse og skal visstnok ha kostet 10.000,- Kenya shilling, ca 850 kroner. Det var de ikke verdt spør du meg, kanskje Biltema kunne åpne en avdeling som selger til 690,-?

Vi sykler på stier hvor gjetere ferdes med sine kuer, hvor folk går til arbeid, og barna til skole. Langs ruta ser vi hus av leire, og kvinner og barn på trappa. Det meste ser ut til å foregå i ganske så rolig tempo, her er det ikke mye stress. Ingen skal rekke noe.

I huset over hilste vi på en kvinne og hennes 3 barn. Ikke mye luksus å spore, det som pynter opp er de fargerike tøystykkene de surrer rundt seg, kanga. Jenta under lot seg villig fotografere, og snakker til meg på tydelig engelsk. Selv om huset er av leire, har jeg tro på at denne jenta har er godt liv og vil klare seg godt. Hun utstråler styrke og tro på seg selv.

I hovedgaten i landsbyen, Msambwesi sitter kvinner og selger stekt fisk. Det er ramadan, og folk kjøper med seg mat hjem som kan spises etter solnedgang, hvilket vil si litt etter halv syv.

Bildet viser en av svært mange små butikker som selger frukt og grønnsaker.

Bildet under viser det lokale sykehuset. Er jo glad ingen av oss trengte medisinsk akutthjelp, men de har i hvert fall et sykehus med leger, så det er ikke så galt som mange andre steder.

På en av turene ble jeg og Andrea stoppet av en hyggelig mann som ville vise oss noe. Han tok oss bort til sin lille hage og sitt hus. Han snakket litt engelsk, og vi forstod snart at han flettet kurver, og at han ville vise oss hvordan han gjorde det. Andrea fikk lov å hjelpe til, og i løpet av 5 minutter hadde han laget en liten veske. 3 slike vesker har vi nå med hjem, hvor lenge de holder gjenstår å se.

Her er vi tilbake til porten på Kaskazi. Skikkelige saker, men ringer du i klokken kommer det straks noen og lukker opp.

Båttur

I dag blir det tur til et rev utenfor kysten. Håpet er å se fine korallrev og fisker, samt delfiner. Kaptein Ali tar oss med i båten sin. Etter en særdeles humpete biltur på en time, er vi endelig framme. Det er mange turister som skal ut, men vi får vår egen båt. Litt av et opplegg dette her. Vi lever litt som kongelige tror jeg. Bare det å ha et enormt hus, hage på minst 5 mål, og ansatte som står til tjeneste 24 timer i døgnet er ganske spesielt. 

"Lastebåten"i bakgrunnen skal bruke 3 dager til Tanzania. De skal selge diverse varer. 

En ganske spesiell farkost. Andrea er en smule skeptisk. 

Det var en del koraller og fisker her, men etter å ha snorklet i Australia, må vi vel innse at ingenting kan måle seg med det.  Delfinene klarte vi tydeligvis å skremme bort, for de så vi ingenting til. 

Så var tiden inne til å spise vår medbragte lunsj. Tror aldri vi har hatt med så fin mat på tur. Hør bare; hvitvin, rødvin, øl, brus, vann, te, sandwhicher, paier, youghurt og ananas. 

Her kom det en lokal fisker forbi, og skulle selge fisk. Sulten gnager nok i magen til disse fastende menneskene. De hverken spiser eller drikker på dagtid, Pga Ramadan.

Mette og gode, søvndyssende bølger og motordur. Ikke rart man blir litt søvnig.

På vei tilbake var vi innom en slavegrotte og en liten lokal sjappe det vi kjøpte litt krimskrams. 

Kaskazi Beach House

Kaskazi Beach House er et av ganske mange Beach Houses på kysten. Det er store eiendommer, noen forfaller og noe er godt vedlikeholdt, slik som Kaskazi. Huset eies av et norsk ektepar som bor i Norge halve året.

Det er 8 ansatte, som når det ikke er gjester her, også skal håndtere vedlikehold på hus og have. Bare det å klippe gresset hver 14. dag tar 3-4 dager. Men de HAR motorklipper sier Hamili til meg. Vel, det er nok ikke akkurat en traktor. Det er nok rekkehus i Norge med større gresslippere enn det Mahmod har til jobben. Men jeg har ikke hørt noe klaging.

Huset har et flott svømmebasseng og havet er rett nedenfor, over stranden. Der hender det at vi ser folk passere forbi, monn tro hva de tenker om oss og den verden vi lever i. Må innrømme at ikke heller jeg vet hva jeg skal tenke om oss...

Man kan  flashback til kolonitiden av bilder som dette. Men tror ikke jeg kunne blitt vant til det.

Rundt på tunet går det høner, haner, 5 påfugler, 2 kalkuner, det er apekatter i trærne, firfirsler på veggene, 3 skilpadder og ikke minst er det to store Grande Danois her, to flotte hunder som jentene liker veldig godt. Under ser du Edda med Gyda bak som slukker tørsten fra en blomsterurne.

Så Kaskazi er en flott oase å komme tilbake til når man har vært på tur og sett livet på utsiden. Det er kanskje litt emmen smak i munnen når du vet hvordan de har det de på andre siden, men den skyller vekk med en kald Tusker. (http://en.wikipedia.org/wiki/East_African_Breweries)

Under vises litt av hva jeg fant på en liten fotosafari i haven i dag tidlig. Slik finner du ikke på Blue Village med Star Tour!

Denne lever til jul...

Påfuglen er vel bare til pynt...får vi håpe.

Edderkoppen er nok ca 10 cm stor, og venter tålmodig på sitt neste bytte. Største jeg har sett utenfor en zoo.

Denne hanen fikk en høne mindre å plukke i går. Da var det nemlig "chicken" til middag. Stort mere kortreist mat får du ikke tak i. Det smakte godt, selv om det ikke var Liveche-kylling.

Andrea har gitt den navnet Eddie.

Ikke akkurat Ski Storsenter...

Etter en fin og morsomflytur fra Naboisho, via Wilson/Nairobi til Diani kom vi til Kaskazi. Fra flyplassen og hit var det ca 45 min taxi, og på veien er det mye å se. Om jeg skal like det eller ei vet jeg ikke, men opplevelsesrikt er det. Det er temmelig dårlige vilkår for de som bor her, skjønt Omari, vår vert, sier at området er rikt i forhold til andre deler av Kenya, fordi de har ressurser fra sjøen, og landbruk. Ingen sulter her, men senga er nok ganske hard.

På veien får vi et inntrykk av hvordan de lever her, og det er jo noe helt annet enn hva vi er vant til. Jeg hadde vel forventet å se noe som kunne minne om skikkelige hus, men jeg er ikke så sikker på om jeg kunne se noe. Det er ganske stusselig.

Bildet over viser noen som har fått i oppdrag å flytte noen tunge betongelementer fra A til B på en nesten like tung trekjerre. Sikkert er slit, så det tok sin tid.

Bildet over viser postkontoret hvor vi stoppet for å kjøpe frimerker. Det var et lite kontor, med gamle printere og en gammel PC med en diger skjerm. Jeg vet ikke om den fungerte, for hun så ikke ut til å bruke den.

Det er dårlig med Internett på Kaskazi, men Omari har en PC med et mobilt USB modem, og hvis vi står på riktig side av huset får vi 3G. Vi har jo med oss telefoner og iPad på wifi, så jeg måtte fikse noe annet. Jeg ba Omari ta meg inn til en Computer-butikk i Diani for å se etter en liten WiFi-ruter. Og det fant vi faktisk i dette kjøpesenteret. Den kostet 7000 Kenya shilling, ca 550 kroner, og så kjøpte jeg 3 GB data til 2000 shilling. Dermed klarer vi igjen å ha kontakt med omverden.

Bildet under viser Omari foran den litt tilårskomne Land Cruiseren med DIPLOMATskilter. Bilen tilhører et norsk ektepar som var ansatt på ambassaden i Nairobi, som nå er pensjonister, men som altså eier Kaskazi og bruker stedet om vinteren, og kombinerer med utleie. Fordelen med diplomatskilter er at vi ikke blir stoppet av det noe korrupte politiet som gjør sitt beste for å finne noe galt med bilen din, for så å putte pengene for boten i egen lomme.